På innsjøen her på Nojiri er det et romantisk must å ta tur med pedalbåter i andeform. En halvtime med tråkking er ganske slitsomt, men opplevelsen var god. Spesielt Johanne synes dette var en koselig aktivitet.
Små gakk-gakker på rekke og rad.
Vi er klare for en sykkeltur på vann
Johanne nyter utsikten, og sluntrer litt unna tråkkingen
Det var flere små-gakker ute. Vi tråkket oss ut til shinto-porten på øya bak i bildet
Disse små-endene hadde på 80- og 90-tallet en ”mamma”. Vi ser denne tydelig fra badeplassen vår, og da vi gikk tur i landsbyen fant vi bryggen hvor hun var stuet bort. Det var ikke noe særlig muntert syn.
Gamle-mamma holder seg såvidt flytente, ser det ut som
Har alltid trudd at det var svanebåtar. Men faktisk er det mange ender der, også.
Mamman heter jo Svanebåten da..:) Så stusselig at hun ikke går lengre…herlig nostalgi!
Vi norske har vel alltid kalt den store for Svanebåten, ja. Men når vi skulle ut med en liten nå, så ropte betjeningen til hverandre: Ahiru ga demasu! Og ahiru er vel and?
Uansett hva, så var det helt galt når hun sa “ko-ko” når hun gikk. Hihi.
Jeg er ikke zoolog,
kun teolog,
men dog!
Jeg tror kanskje dere burde repetere eventyret om den stygge andungen. Mamma’n het Hakuchoo-maru sist jeg sjekket, og det betyr jo noe á la MS Svane. Gjør det ikke?
Men ahiru er and, ja. Og den kokkoingen har alltid vært malplassert.
Her er det bare å konkludere: Du har helt rett, Harald. Dette er jo rett og slett eventyret om den stygge andungen. Dermed får vi både andunger og Svanemor. Det har jeg aldri tenkt på før.